I vår lille andedam

Her oppe i vår lille andedam lever vi nordmenn nå i troen på at hele verdens oppmerksomhet er rettet inn mot Oslo og det pågående Ski-VM. Godt backet opp av et entusiastisk pressekorps og medaljefanatiske TV-kommentatorer, går det norske folk mann av huse når Norge tar gull i det som i våre øyne er verdens mest populære sport. Det er ikke måte på hvor mye oppmerksomhet norske medaljevinnere blir til del når vår nasjonalisme virkelig får fritt utløp i den pågående massesuggesjonen som VM er blitt. Eller «folkefest» som er den offisielle betegnelsen.

Spar meg! Langrenn er en sport som kun bedrives i de nordiske landene. Det er her vi har forutsetninger for å gå på ski, og det er følgelig her interessen er størst. Norge har et smøreteam som koster mer enn totalbudsjettet til en hvilken som helst annen langrennsnasjon. Selvfølgelig vinner vi de fleste av medaljene i et VM. Det skulle da også bare mangle! Resten av verden bryr seg nemlig ikke. Derfor virker det bare komisk når nordmenn slår seg på brystet og hevder at vi er «verdens beste skinasjon». Joda, teknisk sett er vi nok det, men det betyr jo ingen verdens ting når vi så og si er de eneste i verden som bedriver idretten. Joda, det finnes langrennsløpere fra andre nasjoner på startstreken, men det finnes ikke bred interesse for langrennssporten blant folk andre steder enn i lille Norge.

Isolert sett er Ski-VM i Oslo derfor  ikke noe annet enn en nasjonalistisk jippo for den norske folkesjela. Det bidrar til å bedre selvfølelsen for de som regner seg for å være «nordmenn flest», og forsterker vårt forvrengte inntrykk av at nordmenn og Norge alltid er best. Middeladrene kvinner og menn stimer til Holmenkollen iført hjemmestrikket nisselue i nasjonalfarger og det norske flagg malt på kinnet. Der skriker de seg hese for ethvert gull Norge får, mens de bekymrer seg over at Northug har vondt i halsen.

Den norske folkeligheten og inngrodde nasjonalismen fornekter seg ikke, og jeg må si jeg har fått den langt opp i halsen…